Abstract: Denne rapporten presenterer HL-senterets undersøkelse av hvorvidt og hvordan antisemittisme kommer til uttrykk i et utvalg
norske medier. Undersøkelsen har tatt utgangspunkt i et begrenset og strategisk utvalg saker fra redigerte nyhetsmedier og
kommentarfelt fra nettaviser og én av de utvalgte nyhetsmedienes Facebook-sider. Det er gjort kvantitative innholdsanalyser
av totalt 824 artikler og 2689 kommentarer. Det er også gjort en rent kvalitativ gjennomgang av cirka 250 Twitter-meldinger tilknyttet
emneknaggen «jøde», fra perioden 14. juli 2010 – 28. mai 2016.
Undersøkelsen viser at negative og problematiske utsagn og ytringer om jøder eksisterer i både de redigerte nyhetsmediene
og kommentarfeltene. Samlet sett er likevel slike ytringer, og spesielt eksplisitte antisemittiske utsagn, relativt lite utbredt i
det undersøkte materialet. Fremstillinger av jødene som en kollektiv størrelse og ansvarliggjøring av jøder for staten Israels politikk
er de problematiske uttrykksformene som har høyest forekomst i det undersøkte materialet. Den vanligste formen for
slike ytringer er generaliserende sammenblandinger av jøder som gruppe og staten Israel, og oppfordringer om at jøder som
gruppe skal ta tydelig avstand fra israelske handlinger. I blant refereres det også til «amerikanske jøder» eller «norske jøder»
som en enhet med felles meninger, interesser og mål. Det er videre en viss forekomst av ytringer som sammenlikner Israels
politikk overfor palestinerne med den nazistiske jødeforfølgelsen og negative utsagn som spiller på forestilte negative trekk ved
jødisk religion. I enkelte av kommentarfeltene forekommer tradisjonelle konspiratoriske antisemittiske forestillinger.
De problematiske enkeltutsagnene i redigerte nyhetsmedier er mest utbredt i leserbrev, kronikker og debattinnlegg som er
skrevet av eksterne bidragsytere, mens de kommer sjeldnere til uttrykk i redaksjonelle kronikker, ledere og nyhetsartikler tilknyttet
medienes egne medarbeidere. Slike ytringer utløser imidlertid i de fleste tilfeller konkrete tilsvar og reaksjoner, og blir dermed sjeldent
stående uimotsagt. Problematiske og til dels jødefiendtlige ytringer er noe mer utbredt i artikler som også inneholder uttalte
Israel-kritiske standpunkter. Samtidig har et tydelig flertall av de Israel-kritiske artiklene overhodet ikke forekomst av problematiske/
negative utsagn om jøder. Mange av de problematiske ytringene i de redigerte mediene er utslag av upresis og ubevisst språkbruk,
og sjeldent et uttrykk for antisemittiske intensjoner. Eksplisitte antisemittiske ytringer forekommer i svært liten grad i denne delen
av mediene.
Enkelte av de jødefiendtlige ytringene tenderer til å være mer eksplisitt uttrykt i kommentarfeltene.På samme måte som i de redigerte
nyhetsmediene har negative/problematiske ytringer om jøder i kommentarfeltene noe høyere forekomst i sammenheng med Israel-kritiske standpunkter. Det er imidlertid kommentarfeltene under saker om antisemittisme og Holocaust som utmerker seg ved å ha
høyest forekomst av problematiske og jødefiendtlige ytringer. Slike saker aktiverer også et klart flertall av de groveste konspiratoriske
antisemittiske ytringene. Selv om denne type ytringer er relativt lite utbredt også i de undersøkte kommentarfeltene, viser mangfoldet
blant de groveste antisemittiske uttrykkene en bemerkelsesverdig kontinuitet i det antisemittiske tankegodset.
Twitter-meldingene tilknyttet emneknaggen «jøde» skiller seg fra det øvrige undersøkte materialet. Selv om et mindretall
av meldingene spiller på antisemittiske klisjeer, er koplingen av denne emneknaggen til penger og moralske avvik innenfor
økonomi og profitt et gjennomgående trekk.Slike meldinger refererer ikke til faktiske eller forestilte jøder, men viser bl.a. til venners
gjerrighet, overdreven sparsomhet og kollegers lave arbeidsmoral. #jøde blir altså brukt som en metafor for slette karaktertrekk,som uvilje mot å betale gjeld, uærlig profittog latskap. Slike ytringer refererer til klassiske forestillinger i den moderne antisemittismen,og inngår i en historisk norsk satirisk tradisjon.
Abstract: How often do incidents of antisemitic violence occur in contemporary Europe, and what trends are
showing? How exposed are Jewish populations in different countries? Who commits these crimes? We
need to answer such questions as precisely as possible in order to effectively combat and prevent
antisemitism in general and violent antisemitism in particular, but we lack the knowledge to do so because
systematic studies of the subject are few and far between. As a step towards filling this research gap, the
current report presents some tentative findings about violent antisemitism in a sample of European
countries and proposes directions for further research.
Combining incident data based on police reporting with a 2012 survey on antisemitism carried out by
the European Union’s Fundamental Rights Agency (FRA), this report tentatively compares the levels of
antisemitic violence in different countries. The seven-country sample contains comparable data for France,
UK, Germany and Sweden only. Among these countries, Jews’ exposure to antisemitic violence appears to
have been highest in France, lower in Sweden and Germany, and lowest in the United Kingdom.
Figures for Norway, Denmark and Russia are not directly comparable because of differing data
sources. However, Russia clearly stands out with a very low number of incidents considering Russia’s
relatively large Jewish population. Russia is also the only case in which there is little to indicate that Jews
avoid displaying their identity in public.
Available data on perpetrators suggest that individuals of Muslim background stand out among
perpetrators of antisemitic violence in Western Europe, but not in Russia, where right-wing extremist
offenders dominate. Attitude surveys corroborate this picture in so far as antisemitic attitudes are far more
widespread among Muslims than among the general population in Western Europe.
The findings presented here are tentative. More and better data as well as more research are needed in
order to form a more accurate picture of the nature and causes of antisemitic violence, a prerequisite for
determining relevant countermeasures.
Abstract: Hvor ofte forekommer antisemittiske voldshendelser i dagens Europa, og hvilken vei går utviklingen?
Hvor utsatt er de jødiske befolkningene i ulike land? Og hvem står bak ugjerningene? Effektiv forebygging
og bekjempelse er avhengig av at slike spørsmål besvares så presist som mulig, men vi mangler den
nødvendige kunnskapen ettersom svært lite forskning er gjort på feltet. Denne rapporten presenterer noen
tentative funn om voldelig antisemittisme i et utvalg europeiske land og foreslår retninger for videre
forskning.
Ved å bruke hendelsestall basert på anmeldelser i kombinasjon med EUs Fundamental Rights Agency
(FRA) sin spørreundersøkelse om antisemittisme fra 2012, er det mulig å foreta en begrenset og tentativ
sammenlikning av det antisemittiske voldsnivået på tvers av land. I denne rapportens utvalg foreligger
sammenliknbare data kun for Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Sverige. Jøders utsatthet for
antisemittisk vold synes å være høyest i Frankrike, mindre i Sverige og Tyskland, og lavest i Storbritannia.
Tall for Norge, Danmark og Russland er ikke sammenliknbare på grunn av mangelfulle data. Vi har
telt 10 hendelser i Norge, 20 i Danmark og 33 i Russland for perioden 2005-2015. Nivået i Russland er
tilsynelatende svært lavt i forhold til vesteuropeiske land og gitt Russlands relativt store jødiske minoritet.
Russland er også det eneste landet der vi ikke har funnet indikasjoner på at jøder unngår å vise sin identitet
offentlig.
Tilgjengelige data tyder på at personer med bakgrunn fra muslimske land skiller seg ut blant dem som
begår antisemittiske voldshandlinger i Vest-Europa, men ikke i Russland, der høyreekstreme aktører
dominerer. Holdningsundersøkelser bygger opp under dette bildet for så vidt som antisemittiske
holdninger er betydelig mer utbredt blant muslimer enn befolkningen generelt i vesteuropeiske land.
Denne rapportens funn er tentative og ment som et oppspill til videre forskning. Bedre data og flere
systematiske studier er nødvendig for å danne et mer presist bilde av fenomenet og dets årsaker, hvilket
igjen er en forutsetning for å kunne bestemme relevante mottiltak.
