Search results

Your search found 3 items
Sort: Relevance | Topics | Title | Author | Publication Year
Home  / Search Results
Date: 2017
Abstract: Quelle est la fréquence des actes antisémites violents dans l’Europe d’aujourd’hui et quelles sont les tendances observables ? Dans quelle mesure les membres de la communauté juive sont-ils exposés dans les différents pays ? Qui sont les auteurs de ces crimes ? Il est évidemment impératif de pouvoir répondre à ces questions aussi précisément que possible si l’on veut combattre efficacement l’antisémitisme, et en particulier l’antisémitisme violent. Le travail présenté dans cette note tente d’établir une première comparaison des niveaux de violence antisémite dans différents pays en combinant les données relatives aux incidents fondées sur les rapports de police avec les résultats d’une enquête sur l’antisémitisme réalisée en 2012 par l’Agence des droits fondamentaux de l’Union européenne (FRA). Un échantillon de sept pays (Allemagne, Danemark, France, Royaume-Uni, Norvège, Suède et Russie) permet d’esquisser des analyses mais c’est surtout sur la base des données de quatre pays du panel (France, Royaume-Uni, Allemagne et Suède) que l’étude comparative a été rendue possible. C’est en France que l’exposition des Juifs à la violence antisémite semble la plus forte. Concernant les auteurs d’actes antisémites violents, les données disponibles montrent, en Europe de l’Ouest, la prédominance de personnes de culture musulmane, alors qu’en Russie le profil qui prévaut est celui de militants d’extrême droite. Les résultats présentés ici constituent une première contribution à une évaluation rigoureuse de l’antisémitisme violent dans les pays européens. Ce travail appelle à la construction d’indicateurs communs. La définition d’une mesure précise de l’antisémitisme est l’outil indispensable d’une lutte efficace contre ce redoutable préjugé, capable d’engendrer des comportements violents, y compris meurtriers.
Date: 2017
Abstract: How often do incidents of antisemitic violence occur in contemporary Europe, and what trends are
showing? How exposed are Jewish populations in different countries? Who commits these crimes? We
need to answer such questions as precisely as possible in order to effectively combat and prevent
antisemitism in general and violent antisemitism in particular, but we lack the knowledge to do so because
systematic studies of the subject are few and far between. As a step towards filling this research gap, the
current report presents some tentative findings about violent antisemitism in a sample of European
countries and proposes directions for further research.

Combining incident data based on police reporting with a 2012 survey on antisemitism carried out by
the European Union’s Fundamental Rights Agency (FRA), this report tentatively compares the levels of
antisemitic violence in different countries. The seven-country sample contains comparable data for France,
UK, Germany and Sweden only. Among these countries, Jews’ exposure to antisemitic violence appears to
have been highest in France, lower in Sweden and Germany, and lowest in the United Kingdom.
Figures for Norway, Denmark and Russia are not directly comparable because of differing data
sources. However, Russia clearly stands out with a very low number of incidents considering Russia’s
relatively large Jewish population. Russia is also the only case in which there is little to indicate that Jews
avoid displaying their identity in public.

Available data on perpetrators suggest that individuals of Muslim background stand out among
perpetrators of antisemitic violence in Western Europe, but not in Russia, where right-wing extremist
offenders dominate. Attitude surveys corroborate this picture in so far as antisemitic attitudes are far more
widespread among Muslims than among the general population in Western Europe.
The findings presented here are tentative. More and better data as well as more research are needed in
order to form a more accurate picture of the nature and causes of antisemitic violence, a prerequisite for
determining relevant countermeasures.
Date: 2017
Abstract: Hvor ofte forekommer antisemittiske voldshendelser i dagens Europa, og hvilken vei går utviklingen?
Hvor utsatt er de jødiske befolkningene i ulike land? Og hvem står bak ugjerningene? Effektiv forebygging
og bekjempelse er avhengig av at slike spørsmål besvares så presist som mulig, men vi mangler den
nødvendige kunnskapen ettersom svært lite forskning er gjort på feltet. Denne rapporten presenterer noen
tentative funn om voldelig antisemittisme i et utvalg europeiske land og foreslår retninger for videre
forskning.

Ved å bruke hendelsestall basert på anmeldelser i kombinasjon med EUs Fundamental Rights Agency
(FRA) sin spørreundersøkelse om antisemittisme fra 2012, er det mulig å foreta en begrenset og tentativ
sammenlikning av det antisemittiske voldsnivået på tvers av land. I denne rapportens utvalg foreligger
sammenliknbare data kun for Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Sverige. Jøders utsatthet for
antisemittisk vold synes å være høyest i Frankrike, mindre i Sverige og Tyskland, og lavest i Storbritannia.
Tall for Norge, Danmark og Russland er ikke sammenliknbare på grunn av mangelfulle data. Vi har
telt 10 hendelser i Norge, 20 i Danmark og 33 i Russland for perioden 2005-2015. Nivået i Russland er
tilsynelatende svært lavt i forhold til vesteuropeiske land og gitt Russlands relativt store jødiske minoritet.
Russland er også det eneste landet der vi ikke har funnet indikasjoner på at jøder unngår å vise sin identitet
offentlig.

Tilgjengelige data tyder på at personer med bakgrunn fra muslimske land skiller seg ut blant dem som
begår antisemittiske voldshandlinger i Vest-Europa, men ikke i Russland, der høyreekstreme aktører
dominerer. Holdningsundersøkelser bygger opp under dette bildet for så vidt som antisemittiske
holdninger er betydelig mer utbredt blant muslimer enn befolkningen generelt i vesteuropeiske land.
Denne rapportens funn er tentative og ment som et oppspill til videre forskning. Bedre data og flere
systematiske studier er nødvendig for å danne et mer presist bilde av fenomenet og dets årsaker, hvilket
igjen er en forutsetning for å kunne bestemme relevante mottiltak.